Meg som ung aktivist tidlig på 90-tallet.
Helt siden min miljøpolitiske oppvåkning på ungdomsskolen har det vært min svøpe at jeg vil redde verden.
Det hele begynte med en gigantisk misforståelse. Det var på slutten av 80-tallet og jeg fikk høre om hullet i ozonlaget. Jeg forsto ikke helt hva det var, men fikk svært levende bilder i hodet. Jeg så for meg hull der luften sivet ut fra jorden så vi ble langsomt kvalt. Og jeg hisset meg voldsomt opp, fikk nye mer heroiske bilder i hodet, av meg selv som stormet inn på kontorene til administrerende direktører, holdt tordentaler og endret verden.
Slik gikk det ikke.
Jeg lærte mer om ozonlaget, og hørte også om drivhuseffekten. Jeg meldte meg inn i Natur og Ungdom, fikk mange fine nye venner, hadde det gøy og kreativt, lærte masse om miljø. MEN - gjorde det egentlig noen forskjell?
Nei, var konklusjon til mitt strenge superego. De som lenket seg fast til anlegg eller skrev i avisen endret kanskje verden, men ikke jeg. Jeg var bare en vanlig aktivist som sto litt på stand, dro på koselige hytteturer og arrangerte seminarer.
Voksenlivet kom, med folkehøgskole og siden studier, og gnisten falmet inn til en nummen tornerosesøvn med en ulmende dårlig samvittighet. Og den dårlige samvittigheten skulle bli min trofaste følgesvenn. Den har ulmet for hver plastinnpakkede gjenstand jeg har kjøpt, for hver flytur jeg har tatt eller i det hele tatt for en hvilken som helst aktivitet som innebærer forbruk i og med at nesten alt som er mulig å få tak i i vår vestlige verden enten er miljøfiendtlig, laget på slavearbeid eller begge deler.
Lammende tanker har lullet meg inn i denne tornerosesøvn, motløshetens tankespinn har blitt feens spisse tein. Hvordan kan bittelille jeg gjøre en forskjell? Det blir som å pisse i havet, rope mot orkanen eller prøve å blåse ut skogbrannene.
Likevel kan jeg ikke gi opp, ikke helt.
Jeg forstår nå at jeg ikke trenger å redde hele verden alene, jeg trenger bare gjøre min bitte bitte bitte lille del. Jeg trenger heller ikke la motløsheten sitte på tronen som en dyster Realitetenes Konge og snevre inn horisonten min og dytte meg ned i tvilens sump. I mitt indre Dronningrike fins det mange andre vesener, steder og magiske gjenstander som er mye mer livgivende og inspirerende. De kreative musene, håpets lyse fe, trollets sinte kraft, vann-nymfens helende tårer, og mange fler som er der for å hjelpe. Med andre ord, jeg som alle andre har ting jeg elsker å gjøre, ting jeg er god til, ting som hører inn under mine sterkeste sider. Hvorfor ikke bruke dem?
Det jeg elsker aller mest er eventyrene, det eventyrlige, fantasien min og alle vesenene som bor der. Der henter jeg en enorm inspirasjon, kreativitet og jeg finner masse håp. Så hva med å møte miljøproblemene på en eventyrlig måte?
Ja miljøproblemene er superalvorlige, jeg mener ikke å tulle med dem, men ved å møte dem på en eventyrlig-konstruktiv måte har jeg kanskje en sjanse til å ta dem inn rent psykisk. Jeg har sjans til å finne et sted i meg selv der jeg blir inspirert og styrket til å finne nye ideer og inspirasjon til å gjøre min bittelille del av den grønne dugnaden.
Hvorfor ikke gjøre dette til en grønn heltereise der fantasi og virkelighet møtes? Det er det denne bloggen skal handle om. Hvordan jeg møter motløsheten med empati og fantasi slik at den kan overvinnes og omsettes i små grønne handlinger.
Er du med?
Del gjerne fra din grønne heltereise i kommentarfeltene på denne bloggen slik at vi kan inspirere hverandre og holde motet oppe.
Og en liten ting, all deling på denne siden skal ha en fredelig respektfull tone uansett om man er enig eller uenig med hverandre.
Nett-trollene slipper ikke gjennom portalen, våpen legges utenfor. Velkommen!
Kreativ aktivisme: De Eventyrlige på Grønn Festival 2017.
Foto: Kirsti Grønning.
