Mai: Indre liv

Jeg syns det er vanskelig med miljøfokus nå i korona-tiden. Det skulle jo vært lettere i og med at det er mer tid hjemme, mer tid til seg selv, mer tid til å tenke og handle. Men for meg er det vanskeligere. Jeg har mer enn nok med å håndtere mitt eget indre liv, og jeg forstår at statistikken viser at symptomene på angst og depresjon nesten er tredoblet. I begynnelsen var det bare deilig med lock down, endelig masse masse tid til å bare være hjemme og fokusere på det som er viktig for meg. Men nå bader jeg i min egen psyke, kjenner på alt indre gruff og slukes til tider av det. Jeg har mer enn nok med å hale meg opp på bredden for en liten hvil før jeg velter uti igjen. 

Så hva gjør jeg da med disse månedlige miljøfokusene jeg har forpliktet meg til?
Dropper jeg hele greia?
​Eller kan jeg implementere der jeg er nå i prosjektet?

Jeg tror at den viktigste grunnen til våre store overveldende miljøproblemer er at alt for mange av oss styres av nettopp indre gruff, de fleste i moderne samfunn har uløste traumer i større eller mindre grad, og det fører igjen til en avsondring fra naturen, oss selv og hva vi egentlig trenger. Hadde vi vært psykisk sunne er jeg ganske sikker på at vi ikke hadde holdt på slik. Ut fra den logikken er det å arbeide med sitt indre svært viktig i et miljøperspektiv. Så da lar jeg det være fokuset for mai, og det har det i grunn vært helt av seg selv. Jeg studerer traumer fortiden gjennom nettkurs og bøker, og det er svært opplysende i forhold til min indre tilstand. Vi skal på en online retreat fra fredag, som er flyttet til verdensveven på grunn av korona. Da blir det enda mer indre-liv-håndtering, på en konstruktiv måte som er holdt. Å fråtse i indre liv uten retning er ikke alltid så konstruktivt, det er mange sjøuhyrer i elva man kan bli slukt av. Det har jeg merket så alt for godt. Så jeg tar på meg min psykiske redningsvest i form av meditasjon, mindfulness, indre eventyrreiser og utforskninger på zoom med likesinnede, og stuper uti.

Foto: Echo Wang på Unsplash