0 Comments
Jeg må ærlig innrømme at 2020 ikke har vært det store miljøåret for meg. I fjor var jeg full av inspirasjon og fant på stadig nye små miljøhandlinger. En del av de gode vanene har jeg enda, men jeg er ikke lenger like oppfinnsom. I korona-månedene har det vært nødvendig å fokusere på mitt indre liv for å overleve psykisk. Men kan dette indre fokuset også være en hjelp i et miljøperspektiv? Ja mener jeg, for hvordan kan man ta inn over seg at sivilisasjonen og menneskeheten faktisk står på kanten av stupet og samtidig bevare en viss sinnslikevekt? Er det i det hele tatt mulig? Jeg har akkurat sett David Attenboroughs fantastiske vitnesbyrd A life on our planet, en film som er nedslående, men også har en sterk kime til inspirasjon og handlekraft. For meg balanserte den mellom katastrofe og håp. Filmen er helt tydelig på hvilke enorme miljøutfordringer vi står overfor, samtidig som den også viser hva vi kan gjøre for å snu situasjonen. Å finne denne rette balansen er mitt fokus nå, ved å praktisere sinnslikevekt og medfølelse samtidig som jeg gjør små mikroskopiske handlinger som gjør livet mitt mer bærekraftig både fysisk og psykisk. Mine magiske hjelpere i denne prosessen er Ridhwan skolen der jeg er student, og særlig nettkurset Spirituality in a Fractured World, der vi har arbeider med verdens politiske utfordringer og hvordan vi møter dem på et personlig plan. Mitt fellesskap av praktiserende Zen Coacher, er også en stor støtte i å lære å handle fra et stadig visere sted i meg selv. Andre hjelpere er nettbutikken Økoland og øko/zerowaste-butikken Ekte Vare på Sagene. Trenger du også slike praktiske hjelpere? Klikk her for å se flere.  Foto: Amanda Flavell på Unsplash August for forbi og det kom ikke noe miljøfokus. Da jeg var klar til å analysere hvorfor hadde allerede september tatt over. Så hvorfor? Fordi jeg var overveldet. I august og første halvdelen av september øvde jeg inn to nye fortellerforestillinger og hadde til sammen 29 fortellerstunder for skolebarn i Skedsmo og for voksne på Kulturblomstring Åretak på en brygge bak operaen. Dette er ikke spesielt mye for en utøvende forteller egentlig, men det som kom oppå det hele var korona. Ikke at jeg hadde korona, men frykten for det skapte en ekstra spenning i hverdagen. Jeg var hele tiden redd for om jeg ikke var ørlite grann forkjøla, og tok to tester i løpet av de ukene for å være sikker. Alt dette satte meg helt ut og slukte hele overskuddet mitt. Kanskje er jeg en hypersensitiv megapingle, men når jeg utforsket det i etterkant kunne jeg ane det allmenne i dette. Hvorfor reagerer vi generelt ikke mer og kraftigere på klimaendringer og miljø-ødeleggelser? Er vi så bortenfor onde og likegyldige? Jeg tror ikke det. Jeg tror det handler om at veldig mange av oss allerede er overveldet over livene våre. Over jobbene våre og alt som skal presteres der, alle de tusen småting som må ordnes i et moderne liv, korona-tiltakene o.s.v. For mange av oss er det bare for mye det hele. Og å redde verden oppå det hele føles bare ikke mulig. Slik har jeg hvert fall hatt det i august. Nå som jeg er ferdig med forestillingene har jeg i det minste klart å krøke meg til Ekte Vare på Sagene og har kjøpt noen økologiske refil-varer. Det kjentes godt å være tilbake igjen. For koronatiden har vært et hardt tilbakeslag for de gode emballasje-vanene mine. Man kan ikke lenger ha med egen brødpose på Baker Hansen, jeg tør ikke helt putte grønnsakene i egen pose på Bunnpris (kanskje ville det gå helt fint?), men på Ekte Vare er det fortsatt fullt mulig å ta med egne beholdere til håndsåpe, krydder og linser. I september vil jeg se videre på hva som gjør meg overveldet og hvordan jeg får overskudd til praktisere gode miljøvaner. Denne gangen anbefaler jeg Ekte Vare på Sagene for alle som vil handle miljøvennlig og med minimal bruk av emballasje.  Foto: Aleksandar Cvetanovic på Unsplash I koronatiden ble det mindre kortreist emballasjefri økomat. Når jeg skulle unngå å være smittebærer og ikke reise kollektivt ble det mye handling på Bunnpris rett over gata og de har nesten ikke økogrønnsaker. Vi kjøpte noen fine økogrønnsaker fra kolonial.no, men de var møysommelig pakket inn i emballasje og var ikke alltid lokale. Men nå er tiden inne til å endre dette! Jeg har begynt å bestille grønnsaker på kooperativet igjen og har begynt med REKO-ring for første gang. Da får jeg kortreist økomat direkte fra bøndene. Vi kjøpte de deiligste lammekoteletter og friske grønnsaker rett fra jorda forrige gang, nå har jeg bestilt ny ladning. Tilsammen dekker ikke dette hele matbehovet, men er et godt skritt på veien. Les om kooperativet her. Litt om REKO-ring: REKO står for «REttferdig KOnsum» og er en plattform der matprodusenter og mathåndverkere kan tilby sine varer direkte til forbrukere i nærområdet, uten mellomledd. Målet er å øke lokalmatproduksjonen og bevisstgjøre oss forbrukere om viktigheten av lokal småskala matproduksjon. For å være med blir man med i sin lokale Facebook-gruppe og bestiller der direkte fra bonden/matprodusenten.  Jeg kan på ingen måte påberope meg grønne fingre, likevel vil jeg gi det et forsøk. Denne måneden vil jeg forsøke å holde liv i og la krydderurter ekspandere i krukkene sine, og kanskje plante noen jordskokk og andre grønnsaker. Ove og jeg har begynt å potte om økologiske krydderplanter i store potter og gitt dem en bolig på balkongen. Det er utrolig idyllisk med en liten balkong-urtehage. I dag pottet vi om oregano, peppermynte og sitronmelisse. Ove pottet om basilikum, persille og dill for noen uker siden og de har vokst så fint. Håper vi klarer å holde liv i dem alle. Det er sagt at lokal dyrking er en viktig del av den bærekraftige fremtiden, og det vil jeg jo være med på, på beste vis, fra balkongen. Så får vi se hvor det bærer hen.
 Jeg syns det er vanskelig med miljøfokus nå i korona-tiden. Det skulle jo vært lettere i og med at det er mer tid hjemme, mer tid til seg selv, mer tid til å tenke og handle. Men for meg er det vanskeligere. Jeg har mer enn nok med å håndtere mitt eget indre liv, og jeg forstår at statistikken viser at symptomene på angst og depresjon nesten er tredoblet. I begynnelsen var det bare deilig med lock down, endelig masse masse tid til å bare være hjemme og fokusere på det som er viktig for meg. Men nå bader jeg i min egen psyke, kjenner på alt indre gruff og slukes til tider av det. Jeg har mer enn nok med å hale meg opp på bredden for en liten hvil før jeg velter uti igjen. Så hva gjør jeg da med disse månedlige miljøfokusene jeg har forpliktet meg til? Dropper jeg hele greia? Eller kan jeg implementere der jeg er nå i prosjektet? Jeg tror at den viktigste grunnen til våre store overveldende miljøproblemer er at alt for mange av oss styres av nettopp indre gruff, de fleste i moderne samfunn har uløste traumer i større eller mindre grad, og det fører igjen til en avsondring fra naturen, oss selv og hva vi egentlig trenger. Hadde vi vært psykisk sunne er jeg ganske sikker på at vi ikke hadde holdt på slik. Ut fra den logikken er det å arbeide med sitt indre svært viktig i et miljøperspektiv. Så da lar jeg det være fokuset for mai, og det har det i grunn vært helt av seg selv. Jeg studerer traumer fortiden gjennom nettkurs og bøker, og det er svært opplysende i forhold til min indre tilstand. Vi skal på en online retreat fra fredag, som er flyttet til verdensveven på grunn av korona. Da blir det enda mer indre-liv-håndtering, på en konstruktiv måte som er holdt. Å fråtse i indre liv uten retning er ikke alltid så konstruktivt, det er mange sjøuhyrer i elva man kan bli slukt av. Det har jeg merket så alt for godt. Så jeg tar på meg min psykiske redningsvest i form av meditasjon, mindfulness, indre eventyrreiser og utforskninger på zoom med likesinnede, og stuper uti.  Foto: Echo Wang på Unsplash Vi har tre rom i leiligheten som desperat trenger oppgradering. Graden av desperasjon avhenger selvsagt av øyet som ser. Det er varmt og trygt i de rommene selvom tapeten er grå og skitten og det gamle 80-talls gulvet ikke er så romantisk og eventyrlig. Jeg lever jo godt i dem selvom de ikke taler til min estetiske sjel. Likevel er det jo ikke galt å gjøre dem hyggeligere. Dilemmaet her er at jeg hater malingslukt og jeg hater enda mer å bringe flere giftstoffer inn i huset. For å male oppå den gamle tapeten trengs grunning, som per i dag ikke kan fås i miljøvennlig variant. Så maling er ikke aktuelt for meg nå, særlig ikke når vi lever i koronaens tid, hvor vi er hjemme 23 timer i døgnet. Så hva er alternativet? Jo! Jeg vil utfolde min gjenbruks- og hippienatur til fulle. Jeg har ikke egentlig behov for flere blanke hvite vegger, så nå har jeg så smått begynt å dekke veggene med gardiner og stoffer. Og for meg blir det desto koseligere. Jeg har planer om å sette opp gardinstenger over noen av veggene og ha draperier der, og gulvene kan selvsagt dekkes av fine tepper og skinn. Jeg er midt i prosessen, så vi får se hvordan det blir til slutt. Det er altså snakk om soverommet, arbeidsrommet og gjeste/massasje-rommet. Denne måneden vil jeg fortsette med dette, uten å ha en ambisjon om å bli ferdig. Gjøre det som et hyggeprosjekt ved siden av de andre tingene jeg holder på med. Har du ideer til ressursvennlig og hyggevennlig fornyelse? Skriv gjerne en kommentar!
I mars er fokuset mitt mat. Jeg har tro på langsomme og gradvise vaneendringer for at nye vaner skal bli varige. Jeg tror også på å erstatte en dårlig vane med en bedre. Da jeg sluttet med kaffe i høst for å roe nervesystemet, begynte jeg med kakao laget på havremelk og honning i istedenfor. Nå flere måneder senere har jeg ikke lenger craving på kaffe og nervesystemet er roligere (det kan dog også ha sammenheng med nedskalering av film-avhengigheten min). Denne måneden vil jeg se på følgende: Kjøtt: Jeg har en kropp som trenger litt kjøtt, så jeg er ikke klar for å kutte det ut helt. Økologisk landbruk trenger også litt dyrehold for å få den gjødselen det trenger. Jeg tenker derfor nedskalering fremfor å kutte helt, og å fokusere på vilt- og økologisk kjøtt, samt kjøtt som snart går ut på dato (og dermed reddes fra å kastes). De siste ukene har jeg redusert inntaket av rødt kjøtt til en dag i uka. Foreløpig ser det ut til å gå bra. Avokado: Jeg ELSKER avokado, men det er dessverre ikke særlig bærekraftig. Jeg bruker avokado som pålegg og som grønnsak til frokost og lunsj. Jeg holder på å kutte ned på denne fantastiske, men vannkrevende frukten. Den kan erstattes på følgende måter: Å lage alternative pålegg som for eksempel å bruke matrester. Å finne andre grønnsakskilder som kortreist kålsalat (en ny favoritt, se oppskrift her), gulrøtter og grønnsaksrester fra gårsdagens middag. Kortreist: Jeg er allerede med i kooperativet og får kortreiste økologiske grønnsaker to ganger i måneden, men det dekker kanskje bare en en fjerdedel av forbruket, så jeg vil teste ut reko-ring og handle mer på Mølleren Sylvia og andre butikker med levering fra norske øko-bønder. Økologisk: Jeg handler en god del økologisk allerede, her kan bedringen skje ved å vri handlingen mer over på større innkjøp i butikker med økologiske varer fremfor små innkjøp på nærbutikken. Jeg bruker også allerede nettbutikken Økoland til større innkjøp av tørrvarer som gjør det billigere å leve økologisk. Emballasje: Her blir det en del av de samme tiltakene som over. Kjøpe mer på butikker som Mølleren Sylvia som har grønnsaker i løsvekt og fortsette å kjøpe større kvanta med tørrvarer (merker hvordan det hoper seg opp med olivenolje-flasker nå som Økoland har utsolgt på den rimelige dunken med olivenolje.) Andre tips? Skriv dem gjerne i kommentarfeltet.  I februar var mitt miljøfokus å ta en måneds pause fra å strømme film på nettet. Så hvordan gikk det? Før var jeg film-junkie, nå har jeg blitt fri fra Netflix sin klamme klo. I begynnelsen av måneden hadde jeg en sterk impuls til å se film når jeg kom hjem om kvelden og var stressa og sliten, men siden jeg hadde erklært offentlig som mitt månedlige miljøfokus at jeg hadde sluttet, kunne jeg ikke uten videre reaktivere Netflix, så jeg måtte bare la impulsen slukne og gjøre noe annet istedenfor. Dette har ført til mindre strømming på nettet og et roligere nervesystem. Moderne filmdramaturgi er virkelig ikke bra for nervesystemet mitt, det girer meg opp så jeg sliter med stress, søvn og får mer angst. Så hva har jeg gjort istedenfor? En vis mann sa en gang at dersom man skal slutte med en dårlig vane skal man erstatte den med en bedre. Denne måneden har jeg prøvd det. Jeg har lest bøker jeg har lånt på biblioteket, kjøpt som ebok eller hørt som lydbok. Dette er nok bedre for miljøet enn å strømme TV-serier i timevis, men er det bedre for psyken? Å lese spenningsromaner gir noe av samme oppgirethet som TV-serier for meg, men i lavere styrkegrad. Det er som å drikke lettøl istedenfor vanlig øl eller vanne ut vinen. Så det er litt bedre. Ellers har jeg lest og hørt bøker om psykologi, selvutvikling og spiritualitet, noe som virker inspirerende og mye sunnere for nervesystemet. Jeg har også meldt meg på et par nettkurs. Et som handler om å forholde seg til den polariserte verden vi lever i ut fra et mer stødig ståsted, et Diamond Approach-kurs (Spirituality in a fractured world) og et kurs om å regulere nervesystemet, som jeg akkurat har begynt på (21-Day Nervous System tune-up). Dette gjør at det fortsatt blir noe strømming, men ikke i samme doser, og denne strømmingen gjør meg psykisk sunnere og bedre rustet til å håndtere verden. Så konklusjonen er: Mindre strømming, sunnere psyke. Men for å også inkludere skyggene, jeg har også erstatte strømming med noen ikke fullt så konstruktive handlinger som heldigvis ikke rakk å bli vaner, nemlig å diskutere på nettet. Jeg virvlet meg inn i en diskusjon om kjernekraft med andre klimaforkjempere. Jeg ble sjokkert over hvor mange som er for noe jeg opplever som en svært risikabel løsning (uten å gå nærmere inn på den diskusjonen her). Dette sluttet jeg raskt med, for det var som å dyppe stortåa i et grumsete myrvann fullt av drauger og underjordiske. Underjordiske som drar i foten din og sluker oppmerksomheten din så tankene blir fulle av forsvarstaler og rettferdig harme. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke redder jorden med å diskutere kjernekraft med andre klimaforkjempere. Ingen av oss blir overbevist og energien kastes bort. Jeg vil heller fortsette å utforske hva som faktisk er mitt beste bidrag til en bedre verden i fremtidige miljøfokus.
Jeg er en film-junkie. Som en alkoholiker klarer jeg ikke å stoppe hvis jeg først begynner å strømme en TV-serie. Alt annet virker uviktig og uinteressant, som at jeg vil legge meg tidlig og har ting å gjøre neste dag, eller at nervesystemet mitt tåler moderne film-dramaturgi dårlig og jeg gjerne våkner med hang over når jeg ser 4-6 episoder på rappen kvelden før. Det har blitt bedre etter at jeg hadde dette som ukas miljøutfordring i fjor. Jeg velger serier med få episoder eller som slippes enkeltvis hver uke, likefullt vil jeg få mer kontroll over dette. Som jeg var inne på da jeg jobbet med å redusere internettbruken i ukas miljøutfordring, har internett et enormt klima-avtrykk, som helhet slipper internett ut like mye CO2 som flytrafikken. Strømming av film er noe av det mest belastende man kan gjøre på nettet. Derfor har jeg sagt opp HBO og Netflix denne måneden. Jeg kommer heller til å se film på kino, låne eller kjøpe brukte DVD-er og lese mer bøker som jeg låner på biblioteket eller på Kindle. Å se film kan være en sosial begivenhet, så jeg vil også se film mer sammen med andre. Enten på kino eller private film-happenings hjemme.
|
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. Archives
September 2020
Categories |
RSS Feed
